Fra Arr – idéhistorisk tidsskrift, 1/2022.
Den sorte bande
Terje Emberland
Den tragiske historien om de anarkistiske skapsprengere i Kristiania og den første krigen mot terror.
Onsdag den 7. juni 1909 var det uvanlig kaldt. Utover kvelden sank temperaturen til bare seks grader og et fint duskregn gjorde sommernatten sur, våt og mørk.1 Altså perfekte forhold for de tre karene som snek seg frem til fabrikken som lå ved Lysakerelven der den rant ut i Kristianiafjorden. Mens to av dem holdt vakt, dirket den tredje opp døren til administrasjonsbygningen og løp opp trappene til kontoret. Her plasserte han en liten sprengladning over låsen til pengeskapet og tente lunten. Et skapt smell, og skapet var åpnet. Tyven rasket til seg innholdet – hele seks hundre kroner i sedler og mynter – og sprang ned til de andre. Sammen krysset de den smale jernbroen over den nederste av Lysakerdammene og forsvant inn i natten.2
«Elias Tønnesen?» spør overskriften i Morgenbladet dagen etter.3 Det var sikkert ikke uten en viss stolthet at gjerningsmennene konstaterte at man antok at det var den tyve år gamle mestertyven, skapsprengeren og rømningseksperten Elias Tønnesen som hadde utført det dristige innbruddet. Denne forbryteren hadde legendarisk status og ble hyllet i mange skillingsviser som en slags Robin Hood figur. Mens det ikke lå andre motiver enn privat vinning bak Tønnesens lovbrudd, hadde de imidlertid en politisk overbevisning som de mente kunne forsvare deres kriminelle aktiviteter.
Skapsprengerne tilhørte «Den sorte bande». Det var en gruppe unge anarkister – eller ungsosialister som de også kalte seg – som betraktet dette innbruddet som ledd i en privat krig de hadde innledet mot det de kalte det kapitalistiske «tyvesamfunnet». At akkurat denne fabrikken var valgt ut, var ingen tilfeldighet. Lysaker Kjemiske Fabrikk var en svært farlig arbeidsplass hvor arbeidere til stadighet ble stygt forbrent av etsende syre og hvor det årlig inntraff ulykker med dødelig utgang. Fabrikkdirektøren var dessuten kjent som en særdeles kynisk arbeidsgiver som tok inn folk om våren for så å sparke dem når høstens lønnstillegg stod for døren.4
Det lå altså politiske hevnmotiver bak innbruddet, men som vi skal se, hadde gjerningsmennene også andre, mer prosaisk beveggrunner.
Innledning
Historien om De sorte bande handler om tifemten fattige og desperate arbeidergutter i Kristiania og deres politiske og kriminelle virksomhet i året 1909. Selv om opprullingen skapte store overskrifter i pressen og en opphetet debatt i arbeiderbevegelsen, har banden aldri før fått forskningsmessig oppmerksomhet. Man kan hevde at en så liten og marginal gruppe og deres lysskye aktiviteter ikke fortjener det, men innvendingen er bare relevant hvis man betrakter historien isolert uten å plassere den inn i en større nasjonal og internasjonal kontekst.
Gjør vi det, viser det seg at den belyser sider ved historien til den norske arbeiderbevegelse, som på denne tiden var preget av store konflikter mellom reformister og revolusjonære. Mens den revolusjonære fløyen fra tyvetallet av var dominert av kommunistene, var antiautoritære anarkistiske oppfatninger langt mer utbredt rundt forrige århundreskifte. Sett i forhold til den innflytelse slike ideer den gangen faktisk øvet, har norsk anarkisme fått svært liten forskningsoppmerksomhet.5 Denne artikkelen er et bidrag til å rette opp i noe av det.
For å gripe konteksten rundt Den sorte bande, må blikket også rettes utover Norges grenser. En del av bandens norske medlemmer hadde oppholdt seg i Sverige og flere var svenske. Den organisatoriske og ideologiske inspirasjonen hentet de da også fra den langt sterkere ungsosialistiske bevegelsen i nabolandet. Selv om hovedtyngden i den svenske bevegelsen var kollektivistisk og syndikalistisk orientert, var det også noen i miljøet som forfektet en individualistisk anarkisme og enkelte brukte også denne til å forsvare vinningskriminalitet. Denne såkalte «illegalismens» mest beryktede eksponenter befant seg imidlertid i Frankrike. For å skjønne hvordan Den sorte bande kunne legitimere sin forbryterske virksomhet ideologisk, må vi derfor også kaste et blikk på disse franske illegalistenes filosofi og aktiviteter.
Myndighetenes reaksjon på Den sorte bandes virksomhet var voldsom og politiets omfattende etterforskning stod ikke i rimelig forhold til trusselen gruppen representerte. For å forstå dette, må vi se nærmere på det klima som hersket i Europa rundt århundreskiftet, hvor enkelte anarkistisk motiverte drap på statsledere hadde utløst en «anarkismepanikk» blant myndighetene hausset opp av pressen og populærlitteraturens konspirasjonsteorier.
Panikken ledet for første gang til et koordinert samarbeid mellom de ulike staters etterretningsvesen i jakt på anarkistene. Forskning har avdekket at under det man senere har kalt «den første internasjonale krigen mot terror», tøyde de legale grenser for overvåkning, represjon og provokasjon svært langt. Målet var ikke bare å uskadeliggjøre terrorister, men også å ramme den organiserte, ikke-terroristiske anarkismen spesielt og arbeiderbevegelsen generelt. Denne krigen fikk også konsekvenser for norsk politi, som fra 1893 igangsatte en mer systematisk overvåkning av norske og utenlandske anarkister. Dette har ikke tidligere vært kjent i forskningen og fyller dermed et hull i vår kunnskap om den politiske overvåkningens tidlige historie i Norge.
For å avdekke denne bredere konteksten som historien om Den sorte bande inngår i, vil fremstillingen altså bevege seg mellom en mikrohistorisk undersøkelse av aktører, hendelser og miljøer og et makrohistorisk og ideologianalytisk nivå. Når holdninger og hendelser på mikronivå fordrer en nærmere forklaring, vil det gjøres slike kontekstuelle ekskurser.
Miljøene Den sorte bande beveget seg i på Kristianias østkant – med sine slumstrøk og skumle kneiper frekventert av revolusjonsapostler, byoriginaler, prostituerte og forkledde politispioner – fører tankene til den tidens spenningsromaner. En historikers oppgave er også å fortelle “gode historier”. Og det er fortellingen om Den sorte bande. Skulle den likevel ikke oppleves slik, skyldes det utelukkende forfatterens fremstillingsevne – samt kanskje de begrensinger en akademisk tekst pålegger ham.
Anarkisme og ungsosialisme
I 1903 ble Norges Sosialdemokratiske Ungdomsforbund – forløperen for AUF – stiftet, men tilstrømningen de første årene var heller liten.6 I tillegg var også ungdomsforbundet preget av de samme politiske motsetninger og stridsspørsmål som hjemsøkte hele arbeiderbevegelsen, nemlig hvorvidt veien til det sosialistiske samfunnet gikk gjennom valgdeltagelse og reformer eller generalstreik og revolusjon. Arbeiderpartiet var på god vei til å bli et ganske alminnelig småborgerlig reformparti, konstaterer ungsosialisten Tryggve Aakervik, og mange av de unge reagerte på dette.7 Flertallet i ungdomsforbundet vendte derfor reformismen ryggen, og mange orientert seg i retning av den svenske ungsosialismen.
Denne radikale retningen innenfor den svenske arbeiderbevegelsen var anført av den karismatiske agitatoren Henrik Bernhard Bergegren. «Hinke», som han ble kalt, var redaktør for den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsens tidsskrift Brand, der han propaganderte for en anarkistisk inspirert antiparlamentarisme og for mange i samtiden særdeles sjokkerende saker som antimilitarisme, religionskritikk, prevensjon og kvinnefrigjøring. Etter en lengre tids konflikt med partileder Hjalmar Branting, ble Bergegren i 1908 ekskludert fra partiet og fikk følge av nesten hele ungdomsforbundet, som etablerte seg som en sterk, uavhengig organisasjon med lokallag over hele landet.8
Særlig på grunn av deres antimilitaristiske propaganda, slo svenske myndigheter hardt ned på ungsosialistene. «Der er i Sverige indført et fuldstændigt politisk spionsystem, og det nytter ikke at klage. Alle arbejdermøter vrimler av detektiver. Fængsling på gaten og husundersøkelser hører til dagens orden,» skriver den norske ungsosialisten Fritjof Werenskjold etter et besøk i nabolandet.9 Denne politiske forfølgelsen, samt et mer gunstig norsk arbeidsmarked, førte en god del av de svenske aktivistene over grensen. Med seg brakte de sine radikale ideer, som deres unge norske kamerater tok til seg.10
Selv om mange av de unge norske sosialdemokratene nå kalte seg ungsosialister, var de ingen enhetlig politisk gruppe. Bak etiketten skjulte det seg en rent anarkistisk retning, som kan spores en generasjon tilbake, med talsmenn som forfatterne Hans Jæger og Rasmus Steinsvik, typografene Kristofer Hansteen og Hans Thorvald Thomsen, samt brødrene Sigwald og Ole O. Lian, den siste senere LO-leder. En annen nyere strømning hentet inspirasjon fra Sverige og var mer syndikalistisk og fagforeningsorientert, mens en tredje utgjorde en renere marxistisk tendens representert ved ungdomsforbundets hovedstyre, blant dem Eugéne Olaussen, redaktør for deres organ Ung-socialisten.
Selv om alle tre retninger var kritiske til Arbeiderpartiets linje, delte oppfatningene seg når det gjaldt statens fremtidige rolle og, nært knyttet til dette, spørsmålet om valgdeltagelse. For marxistene var målet en arbeiderstyrt stat. Hvorvidt revolusjonære sosialister skulle delta i valg var mest et strategisk spørsmål. Anarkistene og syndikalistene kjempet derimot ikke bare for et klasseløst, men også et statsløst samfunn. Staten baserte seg på økonomisk ulikhet og autoritetstro og var i seg selv undertrykkende, mente de, uansett hvem som satt med det politiske lederskapet. «Politikk» var for dem ensbetydende med å kjempe om makten i et samfunnssystem som de prinsipielt forkastet. De så for seg et horisontalt organisert og direktedemokratisk styrt samfunn etter revolusjonen. For de syndikalistisk orienterte ungsosialistene var skjelettet til denne fremtidige samfunnsstrukturen allerede til stede gjennom fagbevegelsens grunnorganisasjoner. Som antimilitarister – og for manges del pasifister – mente de at samfunnsomveltningen skulle foregå så fredelig som mulig gjennom «den sosiale generalstreik», hvor arbeiderne overtok kontrollen over produksjonsmidlene.
Sorte faner i Skien
I noen år eksisterte disse strømningene side om side, men foran ungdomsbevegelsen landsmøte i Skien i pinsen 1909 oppstod det åpen konflikt. Bakgrunnen var en artikkel redaktør Eugené Olaussen hadde skrevet i Ung-socialisten i desember 1908 hvor han tok til orde for et tettere samarbeid med Arbeiderpartiet for å vinne det for de revolusjonære idéene «innenfra».11 Mange av medlemmene i Kristiania oppfattet artikkelen «som et signal til sprægning av forbundet,» skriver ungdomsbevegelsens første kronikør Arvid G. Hansen, «og begynte nu en systematisk propaganda i lagene og rustet av alle kræfter til forbundets landsmøte».12 Det bygget seg altså opp til et generaloppgjør i Skien.
For å få til et linjeskifte, måtte forbundet hovedstyre kvitte seg med den antiparlamentariske fløyen. Problemet var at de mest arbeiderpartivennlige medlemmene alt hadde meldt seg ut og i februar 1909 stiftet sin egen partilojale ungdomsorganisasjon.13 Det gjenværende sosialdemokratiske forbundet talte nå knapt fem hundre medlemmer, hvorav mange var preget av anarkistiske og syndikalistiske ideer. Flere av de medlemssterke lokallagene i Kristiania, som Kampen og Grünerløkka, hadde følgelig inntatt et klart antiparamentarisk standpunkt. De fikk også støtte fra sterke utenbys lag, som Saaheim ved Rjukan hvor mange svenske ungsosialistiske rallare hadde funnet arbeid. En del av denne fløyens strategi var også å etablere nye lokallag. Dette arbeidet ble ledet av tyveåringen Wilhelm Langlotz. Han hadde tidligere vært fagforeningsleder på Granfos Bruk ved Lysaker, men fikk sparken da han, bare 17 år gammel, hadde ledet en arbeidskonflikt. Nå fungerte han som heltids omreisende agitator.14 I løpet av kort tid klarte Langlotz å opprettet flere grupper i Smaalenene, hvor svenske ungsosialistiske arbeidsinnvandrere jobbet i stenindustrien.15 På landsmøtet kunne man forlange stemmerett for disse nye lagene.
Da møtet ble satt i «Norøna» avholdslosjes lokaler i Skien, var stemningen allerede anspent. Anarkistene hadde dekorert salen med sine sorte faner, utstyrt med hodeskaller og slagord som «leve handlingens propaganda» og «død over kapitalistene».16 Stemningen ble ikke bedre da debatten om hvilke lag som skulle ha representasjons- og stemmerett startet. Man ble likevel enige om å nedsette en fullmaktskomité for å behandle spørsmålet. Her hadde imidlertid den antiparlamentariske fløyen bare én representant, og komitéens flertall på to foreslo derfor at de nye lagene bare skulle ha talerett. Da landsmøtet etterpå stemte over innstillingen, ble resultatet ni mot ni stemmer. Forbundsformannen, skomaker Stubberød, hadde imidlertid dobbeltstemme, noe som førte til at det med knappest mulig flertall avgjort at de nye lagene ikke var stemmeberettigede.17
Straks beslutning var tatt, utbrøt det et voldsomt leven. «Overalt stod det fektende og skrikende mennesker, skjellsord og trusler haglet nedover representantene,» forteller møtedeltaker Kristian Aamot.18 En av anarkistene hoppet opp på stolen og erklærte landsmøtet for kuppet og ugyldig. «Vi bryter ut og danner vårt eget forbund», avsluttet han. «Det var et ord i rette tid,» skriver Aamot. «Situasjonen var nu blitt slik at den eneste naturlige utgang vilde ha vært almindelig slagsmål.» På talerens oppfordring ble de sorte fanene revet ned fra veggen og med dem høyt vaiende marsjerte utbryterne ut av møtesalen. Med én stemmes overvekt hadde man altså forhindret at AUFs forløper endte som anarkistisk kamporganisasjon.19
Utbryterne gikk nå til hotell Augustin hvor de avholdt et improvisert stiftelsesmøte for Norges Ungsocialistiske Forbund. Nå skulle det ikke lenger «krypes for klasseforræderne i partiet».20 Møtet ble avsluttet med at mannen som hadde holdt den flammende appellen i «Norrøna», den tredve år gamle skreddersvennen Henrik Østbye, ble utpekt til å lede oppbyggingen av den nye organisasjonen.
Ved splittelsen kunne det nye forbundet skilte med flere og langt mer aktive medlemmer enn de gjenværende sosialdemokratene.21 «Det gjælder da for os at slutte sammen til energisk arbeide for vore ideer,» heter det optimistisk i deres nye organ Storm som utkom med sitt første nummer i juli 1909.22 Henrik Østbye hadde altså gode utsikter til å lede en slagkraftig bevegelse. Likevel: Bare en måned senere stod han og hans ti år yngre lillebror Sigurd i det kalde duskregnet utenfor Lysaker Kjemiske Fabrikk mens Sigurds kamerat sprengte pengeskapet. Som vi skal se, var dette for Østbye og hans nærmeste krets regnet som et fullt berettiget anslag mot en hensynsløse fabrikkdirektør. Men han trengte også sårt pengene for å dekke hotellregningen etter det nye forbundets improviserte stiftelsesmøte.
Den sorte bande
Etter bruddet i Skien ble «Den sorte bande» nærmest synonymt med gjengen av Henrik Østbyes unge tilhengere i Kristiania. I utgangspunktet var det imidlertid kallenavnet på det sosialdemokratiske ungdomsforbundets antimilitaristiske agitasjonsgruppe, ledet av ham, og som 1908 helt hadde dominert deres eksterne propaganda.23
Antimilitarismen var ungsosialistenes viktigste kampsak. «Vore dagers militarisme er det fysiske magtmiddel som kapitalistklassen i samfundet har for at forsvare sig mot arbeiderklassen, naar denne gjør krav paa andel i samfundsgoderne,» heter det Ung-socialisten.24 Denne overbevisningen førte til at flere dem nektet militærtjeneste, noe som resulterte i strenge straffer.25 For å unngå at deres avis ble beslaglagt og redaktøren sendt i fengsel, unnlot vanligvis det sosialdemokratiske ungdomsforbundet å oppfordre direkte til slik militærnekting. Med plakaten «Lad dig ikke kujonere» tok imidlertid Den sorte bande bladet fra munnen. «Dine Blodsugere af Arbeidsgivere har Magten over Dig, og hvorfor? Fordi de har Militæret paa sin Side,» heter i oppropet som ble klistrer på plakatsøyler og vegger over hele Kristiania, ja, til og med foran inngangen til militærkasernene og hovedpolitistasjonen i Møllergata 19.26 Oppropet avsluttes med en direkte oppfordring til å gå til «krig mot krigen» ved ikke å stille på sesjon. Myndighetens reaksjon var nådeløs. En slik agitasjon var forbudt og kunne svekke det nye, selvstendige Norges forsvarsevne. Husundersøkelser, arrestasjoner og lange forhør fulgte, og flere av plakatklistrene måtte inn å sone på vann og brød.
Utover antimilitarismen og agitasjonen for den sosiale generalstreik, virker Den sorte bandes viktigste kampsaker forøvrig temmelig uskyldige, sett med dagens øyne:
For det første, religionskritikken. I Storm slås det fast at ungsosialismen fører en kamp mot religiøs fordummelse og overtro «fordi den viser sig at staa hindrende iveien for socialismens fremgang».27 På nyåret 1909 tok derfor Henrik Østbye initiativet til å stifte Kristiania Fritænkerforening, den første i sitt slag, som begynte å utgi Frie Tanker. Bladet var preget av krass kristendomskritikk blandet med en fremtidsoptimistisk tro på at fornuft og vitenskap.28 Dette fritenkeriet gav seg også aksjonistiske utslag, som da Den sorte bande forsøkte å avbryte et stort møte med Frelsesarmeens leder general William Booth i Fahlsrøms Teater. Kongens tilstedeværelse hadde imidlertid ført til et voldsomt politioppbud, så aksjonistene ble arrestert før de hadde rukket å kaste sine antireligiøse flyveblader ned fra balkongen.29
For det andre, avholdssaken. «Rusdrikken er vel den mest djævelske magt, som gjennem tidernes løb har gjort menneskene til usle, uselvstændige slaver,» heter det i Storm.30 Nest etter religionen, var altså alkoholen det som i størst grad sløvet arbeiderklassens revolusjonære kampiver. Flere av de sentrale ungsosialistene var aktive medlemmer i avholdsorganisasjoner og noen av dem startet sin karriere som agitatorer mot rusdrikken.31 Denne linjen ble videreført etter bruddet med sosialdemokratene og ledet til et strengt forbud i Norges Ungsocialistisk Forbunds vedtekter mot berusende drikker på møter, utflukter og fester.32
For det tredje, kvinnesaken. På slutten av 1880-tallet hadde Hinke Bergegren først gjort seg offentlig bemerket i kvinnesaks- og barnebegrensingsspørsmål og hadde sittet i fengsel for sin agitasjon for retten til prevensjon.33 Dette hadde sin fulle tilslutning også blant de norske ungsosialistene, selv om det nok skortet på praktisk likestilling innenfor bevegelsen; Kvinnene var stort sett fraværende i det forbundets ledelse, selv om flere var aktive på grunnplanet.34 Den mest konkrete formen for kvinnesak de var involvert i startet allerede i 1907 da «en del av de yngre, mannlige medlemmer hadde gjort den iakt¬tagelse at det i Torg¬gata, særlig omkring hver helg, var atskillige unge piker som de mistenkte for å befin¬ne seg i et begyn¬nende stadium av gatetrafikk,» forteller Eugené Olaussen. «Og så fant de på å opptre som red¬ningsmenn overfor disse ‘proletariske ofre for et urettferdig samfunn’.»35 De sendte ut ekspedisjoner for å ta dem under «agitatorisk behandling» for å gjøre dem til revolusjonære sosialister. Virksomheten var faktisk ikke helt mislykket. Noen av disse unge kvinnene sluttet seg til dem, men var likevel ikke i en økonomisk situasjon hvor de kunne oppgi sitt levebrød.
For det fjerde, esperanto-saken. Anarkisten Hans Thorvald Thomsen ble gjerne kalt «Esperanto-Thomsen» siden han agiterte sterkt for det kunstige verdensspråket. I 1906 tok han initiativet til å stifte en esperantoforening. Han skrev også den første norske innføringen i språket, gav privattimer og var flittig bidragsyter i tidsskriftet Norvega Esperanta Gazeto startet i 1909. I dette arbeidet fikk han støtte av de andre ungsosialistene. Som konsekvente internasjonalister mente de at et nytt fellesspråk var ett av de viktigste midlene for å spre internasjonal solidaritet og å fjerne krigs¬faren. Senere startet de også Arbeidernes esperantoforening som var aktiv utover på 1910 og -20-tallet.
Samfunnshat på «Kringen»
Etter splittelsen måtte Den sorte bande forlate sitt tilholdssted i det sosialdemokratiske ungdomsforbundets lokaler i Torggaten 17. Nå tjente avholdskafeen «Kringen», som lå noen hundre meter unna på hjørnet av Møllergaten og Bernt Ankers gate, som hovedkvarter. Der var det et salig liv om kveldene, forteller en som frekventerte stedet: «Her var mange pur unge menn, avmagrede og gustne av lesing og lite nattesøvn som opptrådte som debattanter, som øvde seg som agitatorer for kommunisme, syndikalisme og annet av det slag. Det var ofte et skrik og et skrål som var fryktelig.»36 Bråket ble ikke mindre av at flere av byens dikter-originaler var stamgjester. Rett som det var kunne den samiske forfatterbohemen Matti Aikio reise seg for å lese noen strofer, etterfulgt av Anton «Jumbo» Andersen, som kolporterte en så ustoppelig flom av egne leilighetsdikt at han ble kalt «norgesmester i diktning».37 Her holdt også «Esperanto-Thomsen» stadighet improviserte branntaler mot «kronen, alteret og pengesekken».38
Ved stambordet samlet Henrik Østbye sin heiagjeng i Den sorte bande. De fleste var i begynnelsen av tyveårene og altså mye yngre enn ham; hans brødre Karl og Sigurd, dikteren Marius Braatt, den tidligere leder i Kristiania Sosialdemokratiske Ungdomslag Mathias Fredsti og lagets tidligere sekretær Arnfin Medalen. I tillegg satt ofte Viktor Tibblin, Ernst Hilmar Köpper og Fritz Hugo Pettersson ved bordet, alle svenske ungsosialister på jakt etter arbeid i Norge.
Alle i Den sort bande var politisk forfulgte, lutfattige og hadde svært dårlige utsikter til fast arbeid. De var derfor temmelig desperate og orket rett og slett ikke å vente på den sosiale generalstreiken. De ville ta saken i egne hender og leve ut revolusjonen her og nå. Under samtalene svirret ord som «handlingens propaganda», «obstruksjon» og «sabotasje» rundt bordet.
For enkelte skyldtes desperasjonen også vissheten om at de hadde kort tid å leve. Den invalide Marius Braatt hadde lenge vært dødsmerket av tuberkulosen som herjet i arbeiderstrøkene og særlig rammet de unge. I sine dikt og novellesamlingen Fra dybet kombinerer han knugende dødsangst med et fortvilet ønske om hevn over samfunnet som er skyld i hans elendighet. «Min opgave er at faa mine i træg dumhed nedsunkne klassebrødre til at vaagne op,» skriver han til forfatteren Regine Normann. «Jeg haaber inderlig at min næste bog ‘Det røde had’ vild tænde et fortærende had i mange hjærter.»39 Boken klarte han aldri å fullføre. Braatt døde i november 1909. Flere av de andre anarkistiske agitatorene falt også som offer for tæringssyken, Kristofer Hansteen i 1906, Sigwald Lian i 1909 og Wilhelm Langlotz i 1912.40
En annen av de unge desperadoene på «Kringen» var Georg Valdemar Julin. Dette var denne tyve år gamle tidligere finmekanikerlærlingen som sprengte pengeskapet på Lysaker Kjemiske Fabrikk. Han var født i 1888 som den yngste av fire brødre. Da moren ble enke, besluttet Vergerådet at han, bare tolv år gammel, skulle sendes til Bastøy.41 På denne forbedringsanstalten for «vanartede gutter» var det opp til den allmektige bestyreren å bestemme når man slapp ut, og der var det innført et overvåknings- og voldsregime som overgikk både Botsfengslet og Slaveriet på Akershus i umenneskelighet. Mange av guttene sov i adskilte, låste jernbur. Ut fra det «panoptiske prinsipp» kunne vaktene fra en gangbro i etasjen over ha fullt innsyn i burene. Overvåkningen var døgnkontinuerlig og gjaldt på hele øya. «Det fantes jo ikke den plett som man hadde for seg selv,» skriver Bjørn Evje, en tidligere ansatt i et kampskrift mot anstalten.42 «Klærne ble visitert, sengene likedan. Selv privetene var åpne og offentlige. Ingensteds å skjule seg, ingensteds å være usett, ingensteds å være i fred.» Han forteller videre at straffen for den minste forseelse – oppsetsighet, bruk av tobakk eller «selvbesmittelse» – var enecelle, noen ganger i flere uker. Også pisking var en hyppig foreteelse.
I et intervju i SosialDemokraten forteller Georgs mor om hvordan han etter å ha kommet hjem fra Bastøy en tid forsøkte seg som finmekanikerlærling, men etter hvert oppgav å få fast stilling og inntekt. Selv om kildene for Juliens del er tause, vet vi at mange tidligere «Bastøy-gutter» forteller at de ble spraket fra arbeidsplassene straks det ble kjent at de hadde hatt opphold på anstalten.43 Der er derfor ikke usannsynlig at Georg Julien opplevde den samme stigmatiseringen. Antagelig bidrog et opphold i Göteborg i 1908, hvor han kom i kontakt med det ungsosialistiske miljøet i byen, til en politisk radikaliseringsprosess. Han hadde ikke lenger lyst til at slite for de «bukstinne kapitalister og blodsugere» forklarte han moren da han kom tilbake til Kristiania. «Siden den tid gik det hurtig nedover med ham,» forteller hun. «Om dagen holdt han og kameratene sig i ro paa hans værelse. Men om natten var de ute og ‘studerte’ byen.»44
Under disse nattlige studieturene klistret de antimilitaristiske plakater, men Julin og hans svenske venn Ernst Hilmar Köpper utførte også bombeattentater. Første gang det smalt var i midten av oktober 1908, da en sprengladning gav inngangsdøren til Justisbygningen stygge sotmerker.45 Noen uker senere eksploderte det igjen mens ridende politi angrep streikende havnearbeidere på kaien.46 Som terror betraktet var dette temmelig uskyldig. «Bombene» bestod av brusflasker fylt med svartkrutt og kunne neppe forårsake mer skade enn en stor kinaputt. I den borgerlige pressen ble det imidlertid hauset opp som farlige «dynamittattentater».47
Henrik Østbye protesterte antagelig ikke da han fikk vite om dette. Han og hans brødres bakgrunn var ikke stort bedre enn Julins. De vokste opp i Korsgata på Grünerløkka. Området var et kaotisk slumkvarter som på folkemunne ble kalt «New York», siden de primitive tømmerhusene var blitt oppført i stor fart for å unnslippe den kommende murtvangen.48 Livet der ble ikke bedre da deres far, sadelmaker Bernt Evensen Østbye, døde i 1890, bare 36 år gammel. Etter dette klarte ikke lenger moren Albertine å forsørge alle sønnene. Siden Sigurd var nyfødt, fikk han bli hos moren, mens fattigvesenet bortsatte den syv år gamle Karl til bønder i Gjerdrum hvor han oppholdt seg frem til konfirmasjonen.49 Henrik var da ti år gammel og allerede i skredderlære. Han måtte derfor antagelig hjelpe til med å forsørge familien. Fattigdommen ledet etter hvert til at brødrene begikk småtyverier. I 1897 sonet Henrik, sytten år gammel, førti dager på vann og brød for tyveri.50 I 1903 måtte både han, Karl og Sigurd utholde åtte måneder på Botsfengselet for heleri.51
Botsfengselet var organisert etter «Philadelphia-systemet», preget av en pietistisk tankegang. Her skulle fangen isoleres fra medfangene for å unngå «moralsk smitte. I ensom kontemplasjon skulle han brytes ned, komme til syndserkjennelse og deretter bygges opp igjen til et bedre og lovlydig menneske.52 «Det er tortur i vore fængsler. Den har bare fåt nye navne og nye former,» skriver anarkisten Fritjof Werenskjold.53 Isolasjonen påførte nemlig fangene større lidelser en tidligere tiders slavearbeid og fysiske avstraffer. Blant de stort sett unge innsatte på Botsfengselet var både psykiske lidelser og selvmordsforsøk vanlig og den kriminelle tilbakefallsandelen var opp under førti prosent.54 Kriminalitetens klassekarakter var også tydelig, med nitti prosent av vinningsforbryterne karakterisert som arbeidere.55
Det er nærliggende å anta at den tøffe oppveksten og erfaringene fra Botsfengselet ikke bidrog særlig til å gjøre Henrik Østbye og hans brødre vennlig stemt overfor øvrigheten. At Julin og Köpper hadde kastet «brusbomber» foran Justisdepartementet og mot streikebrytere, opprørte ikke Henrik Østbye. Tvert imot, forsvarte han slike «terroristiske handlinger» som middel i klassekampen.56
Individualisme og illegalisme
Som Julin, hadde Henrik Østbye altså ikke så mye å takke samfunnet for. Antagelig bidrog dette til at han var mindre kollektivistisk orientert enn de fleste i det ungsosialistiske forbundet. I Ung-socialisten blir han betegnet som «individualistisk anarkist».57 Hva innebærer så dette? For å forstå hans tenkemåte, må vi først rette blikket mot det ungsosialistiske miljøet i Göteborg og dernest mot Frankrike hvor noen på individual-anarkistisk grunnlag forsvarte «illegalistisme».
Rundt 1908 merket man en ny individualistisk impuls innenfor den ungsosialistiske bevegelsen i Sverige, og denne var særlig markant på syd-vestkysten med kubbene i Göteborg og Malmø som sentrum, noterer historiker Ulf Lundblad.58 I den ungsosialistiske klubben i Göteborg var det nå forventet at man kunne sitere deler av Nietzsche «om man ville hävda sig bland övermänniskorna,» skriver den svenske ungsosialisten Gunnar Lundstedt. «Den verkliga bruksanvisningen för ungsocialisternas liv och lära levererade dock Max Stirner.»59 Det er god grunn til å anta at beskrivelsen også passer godt på Henrik Østbye og Den sorte bande. Deres bånd til miljøet i Göteborg var nemlig sterkt. Siden brødrene Østbyes mor Albertine var født i byen, førte det til at de i perioder oppholdt seg der.60 Der hadde også Georg Julin forsøkt seg som bakerlærling i 1908. I tillegg var flere av Den sorte bandes medlemmer fra Göteborg og det øvrige sørvest-Sverige.61 Mye av bekreftelsen på deres samfunnshat og følelse av sosiale utenforskap hentet de derfor også fra Max Stirner, som med verket Der Enzige und sein Eigentum, publisert i 1845 og utgitt på dansk i 1902, gjør seg til talsmann for en radikal, ‘egoistisk’ individual-anarkisme.
«Eiendom er tyveri,» lyder den anarkistiske teoretikeren Pierre-Joseph Proudons berømte devise.62 I denne ånd langet også Hinke Bergegren og de svensk ungsosialistene ut mot det de kalte «tjuvsamhället». Utfra denne forståelsen av privat eiendomsrett, forsvarte mange anarkister arbeiderklassens kollektive rett til å «ekspropriere» overklassens eiendom, også før revolusjonens redistribusjon av samfunnsverdiene. Det var også ganske vanlig, også i den sosialistiske bevegelsen generelt, å hevde at de fattige og sultne på individuelt plan hadde en moralske rett til å «ta seg til rette».63 Også Max Stirner oppfordrer til å «røve» verdiene tilbake fra de besittende klasser, men han går mye lenger enn de fleste anarkister ved ikke bare å avvise lovene som kriminaliserer dette, men også alle de moralske standarder reflektert i lovverket. Det frigjorte individ kan suverent tilsidesette alt dette her og nå, hevder han, for «min hensikt er ikke å styrte en etablert orden, men å heve meg over den.» 64
Mens hovedstrømmen i den anarkistiske bevegelsen i tiden rundt århundreskiftet ble stadig mer kollektivistisk og fagforeningsorientert, var det enkelte som nektet å leve som «kapitalens lønnsslaver» og stilte seg bevisst utenfor samfunnet. Med støtte i Stirner, mente disse illegalistene at kriminelle handlinger, som tyveri og ran, kunne forsvares som i seg selv revolusjonære. Det frie individets uinnskrenkede begjærstilfredsstillelse trengte nemlig ingen altruistisk og moralskpolitisk legitimering.65 I Frankrike var denne retningen representert ved kretsen rundt Albert Joseph, bedre kjent som «Libertad», og hans publikasjon L‘Anarchie. Disse erklærte seg mot både giftemål og militærtjeneste, ja, all underkastelse under staten og lønnsslaveriet. Samtidig var de motstandere av tobakk og alkohol og tilhengere av vegetarianisme og en naturlig livsstil. Slike holdningene førte til at noen av dem forsøkte å etablere parallellsamfunn «utenfor statens kontroll», men for andre innebar det å slå inn på en kriminell løpebane.66
Den mest beryktede av disse var Alexander Marius Jacob. Han ledet ligaen «Nattens arbeidere» som mellom 1900 og 1903 utførte ikke mindre enn hundre og femti tyverier fra rike privatpersoner.67 Jacob hadde gitt klare instruksjoner til bandemedlemmene om aldri å brukte vold, aldri å stjele fra mennesker med ‘nyttige’ profesjoner, som arkitekter, forfattere, kunstnere og leger, men bare fra det han kalte «sosiale parasitter», som industrialister, dommere, høyere militære embetsmenn og prester. Samtidig skulle alltid en prosentandel av utbytte tilfalle anarkistbevegelsen. Dette gjorde at han i pressen ble fremstilt som en slags Robin Hood-skikkelse og gav inspirasjon til Maurice Leblancs berømte litterære gentlemanstyv Arsene Lupin. Til retten, som dømte ham til et livslangt opphold på Djeveleøya, forklarte Jacob sine valg slik:
Selvfølgelig forstår jeg at dere ville ha foretrukket at jeg underordnet meg deres lover; at jeg som en føyelig og utslitt arbeider skapte dere rikdommer i bytte mot en elendig lønn, og når kroppen min var blitt utslitt og hjernen myknet, hadde jeg dødd på et gatehjørne. Da ville dere ikke ha kalt meg en ‘kynisk banditt’, men en ‘ærlig arbeider’.68
Beretninger om Jacobs virksomhet nådde også norske aviser, så det er ikke utenkelig at han inspirerte Den sorte bande.69 Når Georg Julin ikke lenger ville slite for de «bukstinne kapitalister», og etter hvert velger en kriminell løpebane, gir han i hvert fall uttrykk for nøyaktig den samme holdningen som Jacob. En slik illegalisme hadde åpenbart en særlig appell blant de desperate og kanskje noe romantisk anlagte ungdommene som satt rundt bordet på «Kringen».70 Her var det derfor få som protesterte mot la reprise individuelle (den individuelle gjentilegnelse), som Jacob kalte det med et begrep hentet fra Proudon.71 Og Den sorte bandes lederskikkelse gav dem full støtte. «Den arbeider som gaar og sulter og ikke tar sig til rette, er en idiot,» slo Henrik Østbye senere fast.72
Opprørere eller parasitter?
Med den innflytelsen Stirners ideer hadde på en del svenske ungsosialister, er det ikke merkelig at noen av dem mente at ran var berettiget i kampen mot «tjuvsamhället». Individual-anarkisten Georg Schröder tilhørte den ungsosialistiske klubben i Göteborg hvor han holdt forsvarstaler for tyverienes berettigelse i klassekampen, skriver Fernström, men da han møtte motstand, forlot han klubben og drog «ut på en regelrätt stöldturne, under vilken han upprepade gånger togs av polisen».73 Det mest oppsiktsvekkende utslag av svensk illegalisme kom imidlertid litt lengre syd i landet. Postrøveriet på toget mellom Simrishamn og Malmø «viser sig nu at være af en adskillig farligere Karakter end et av almindelige Røvere begaaet Overfald,» skriver Morgenbladet i april 1907.74 Mennene som – med revolvere i hendene og ansiktene skjult av tørklær i beste western-stil – hoppet på toget, skjøt postvakten tre ganger i hodet og stakk av med verdiposten, hadde nemlig frekventert den ungsosialistiske klubben i Malmø. Her hadde de i lengre tid planlagt det som ble det første togrøveriet i svensk historie.75
I den svenske sosialdemokratiske og borgerlige pressen lød det naturligvis et ramaskrik. Dette var jo det endelige beviset på ungsosialismens totalt uansvarlige, voldelige og kriminelle karakter. Slik virksomhet skadet opplagt bevegelsen, og da noen antydet at dette måtte betraktes som et politisk anslag mot den private eiendomsretten, fikk de sitt pass påskrevet av ledende ungsosialister. Var den stakkars postvakten de skjøt ikke også arbeider? «Talet om privatäganderättens upphäfvande genom detta dåd blottar allt för öppet begreppsförvirringens bottenlösa djup. Privatäganderätten upphäfvdes aldrig ett ögonblick och kan icke upphäfvas privat-partiellt, utan endast samhälleligt,» heter det i deres organ Nya Folkviljan.76 Dette var også den dominerende holdningen blant medlemmene av Norges Ungsocialistiske Forbund. Derfor holdt Den sorte bande også sine planer og aktiviteter skjult. Da deres forbrytelser senere kom for en dag, reagerte forbundet på akkurat samme måte som sine svenske kamerater. I oktober skriver redaktøren i Storm: «Jeg forsvarer ekspropriation med et ideelt formaal. Men naar en del personer gaar hen og stjæler, for at slippe at arbeide, saa betragter jeg dem som parasiter, der – likesaavel som kapitalisterne – lever på arbeidernes bekostning.»77
Heller ikke individuell «terror», som Julins «brubomber», var akseptert av ungsosialister flest. «En eller anden fanatisk fyllefant, der i hat mot myndigheterne over en eller anden dom, har tænkt at hevne sig ved dette dumme, uhensigtsmæssige vrøvl,» lyder det i Ung-socialisten i desember 1908 etter Julins bombe foran Justisbygningen. «At hævne sig paa døde ting vidner just ikke om nogen overdreven god tankegang.»78
Bare noen måneder tidligere, i midten av juli, var det begått et bombeattentat mot losjifartøyet «Amaltea» i Malmø havn, som innkvarterte britiske streikebrytere som skulle settes inn under en havnearbeiderstreik. Selv om de tre ungsosialistiske attentatmennene bare hadde til hensikt å gjøre skipet ubeboelig, fikk bomben fatale følger. Flere av britene hadde lagt seg til å sove på dekket i den varme sommernatten. Én omkom og et tyvetall andre ble skadet. Myndighetenes reaksjon var voldsom. Politiet arresterte snart de amatørmessige gjerningsmennene og retten dømte to av dem til døden og én til livstidsstraff – en dom som den første sosialdemokratiske regjeringen omgjorde. «Amaltea-dådet» utløste samtidig en voldsom represjonsbølge mot den ungsosialistiske bevegelsen, med politiraids mot deres møtelokaler, konfiskasjon av trykksaker, arrestasjoner, forhør og lange fengselsstraffer for samfunnsfarlig oppvigleri.79 Nå var de fleste i den norske bevegelsen redde for et hvert tilløp til «handlingens propaganda» her hjemme – uansett hvor ‘uskyldig’ det kunne arte seg – ikke bare ville ødelegge ungsosialismens anseelse, men også gi myndighetene et argument for å fare frem like brutalt som de gjorde i Sverige.80
Inn i vinningskriminaliteten
Medlemmene av Den sorte bande var imidlertid langt mer sympatisk innstilte til disse svenske kammeratenes kriminelle aktiviteter. Skapsprengningen på Lysaker Kjemiske Fabrikk var da heller ikke første gang de selv var involvert i slikt.
I mars 1909, altså før det nye ungsosialistiske forbundet var dannet, fant man en betydelig kassamanko under gjennomgangen av Kristiania-avdelingen av det sosialdemokratiske ungdomslagets regnskaper. Flere hadde samtidig registrert at kasserer Henrik Østbye i den siste tiden hadde slått om seg med penger når han møtte sine kumpaner på kafeene i Hausmannskvartalet. Han ble derfor innkalt til et møte. Her raste Østbye mot mistenksomheten som nå ble rettet mot ham. Pengene var gått til å kjøpe frimerker, forsikret han, og dem skulle han snart skaffe frem.81 Etterpå klaget han sin nød til broren Karl Østbye og Georg Julin. «Henrik har jo så ofte spandert på oss,» resonnerte Julin, så nå var det ikke mer en rett og rimelig at de stilte opp. Sammen med Karl Østbye og Victor Thiblin klekket han derfor ut en plan om å bryte seg inn i Skredderforbundets lokaler i Folkets Hus og robbe kassen. Alle brødrene Østbye var medlemmer der, så innbruddet kunne lett oppfattes som svært ukameratslig. Men etter noen overlegninger, fant de løsningen: «Vi tar bare det Skredderforbundet har tenkt til å bruke på Arbeiderpartiets valgagitasjon,» sa Karl Østby. «Ja, det er jo bedre at vi sjøl får dem penga, enn at dem går te dum agitasjon for å skaffe en stortingsmann tolv kroner da’n,» istemte Georg Julin.82
På kvelden den 18. mars var det et arrangement i Folkets Hus hvor Den sorte bande, anført av Henrik Østbye, deltok i en heftig meningsutveksling med representanter for Arbeiderpartiet. Etter at møtet var over og alle deltagerne var gått, snek Georg Julin, Karl Østbye og Victor Thiblin seg frem til inngangsdøren. Som finmekanikerlærling hadde Julin skaffet seg et stort nøkkelsett, men ingen passet i hoveddøren. Én av dem kunne imidlertid åpne en sidedør. Mens Thiblin holdt vakt utenfor, løp Julin og Østbye opp i lokalene. Først brøt de opp døren til Arbeiderpartiet og to andre fagforbunds lokaler, men tok ingenting. Hensikten var bare å kamuflere det målrettede tyveriet. Fra Skredderforbundets kontorer tok de derimot med seg pengeskrinet. Etterpå delte de innholdet på seksti kroner og kastet skrinet i Akerselven. Dagen etter kunne Karl gi sin storebror den manglende kassabeholdningen i frimerker.83 Opprullingen av underslaget var dermed unngått. Men bare for en tid, skulle det snart vise seg.
For Julien, Thiblin og Karl, ble innbruddet i Folkes Hus første skritt på en karriere som vinningsforbrytere. Deres vilje til å stille seg utenfor loven begrenset seg nemlig ikke bare til brusbomber eller en målrettet «konfiskasjon» fra «klasseforræderne» i skredderforbundet. Utover våren innebefattet deres nattlige «studieturer», som Julins mor klager over, både innbrudd og skapsprengerier. Politiets etterforskning avslørte senere at banden, som etter hvert også talte Karl og Sigurd Østbye og noen av Thiblins svenske kamerater, hadde begått en serie innbrudd i byen. Dynamitt, fenghetter og lunte hadde de stjålet i Asker, og pengeskap var sprengt både på Hasle Bruk og i fabrikken Progress.84
At Henrik Østbye den sommeren på ny ble trukket inn i disse aktivitetene, skyldes at han hadde brukt opp pengene som skulle dekke regningen fra Hotel Augustin. Nok en gang måtte han få hjelp av Julien, som straks satte i gang planleggingen av innbruddet på Lysaker Kjemiske Fabrikk.
Selv om de andre i det ungsosialistiske forbundet ble holdt utenfor, var nok Den sorte bandes virksomhet vanskelig å skjule for de andre på «Kringen». Mye tyder på at betjeningen og de fleste av klientellet så gjennom fingrende med slikt – hvordan kan man ellers forklare at politiet under opprullingen fant en betydelig mengde dynamitt oppbevart i og under kafeens vedovn!85 Denne toleransen hadde imidlertid ett særdeles viktig unntak: De forkledde politiagentene som nesten hver kveld satt ved et bord innerst i lokalet. Den sorte bandes tiltagende illegale aktiviteter var derfor et stormløp mot katastrofen.
Politiet hadde nemlig satt inn betydelige ressurser i overvåkningen av ungsosialistene. «Vi har fulgt dem energisk og systematisk nu i lang tid,» forteller Kristianias opdagelseschef Ove Mossin et intervju. «Det var et interessant men temmelig anstrengende arbeide og tok baade tid og folk væk fra andre gjøremaal.»86 Han forteller videre at politiagenter «ikke sjelden opsøkte dem i deres hule for at holde os best mulig a jour med deres gjøren og laden». Man benyttet seg også av informanter, innrømmer Mossin. «Vi har ogsaa hat vore smaa skjulte kilder hist og her, og paa den maate faat vite forskjellige ting, som Ung-socialistene svært gjerne vilde holde hemmelig for os.»
Ungsosialistene var selvsagt ikke helt uvitende om dette. Adskillige ganger hadde politiet ransaket deres hjem og konfiskert «farlige» publikasjoner. På deres offentlige møter satt det også alltid sivilkledde betjenter på første rad og stenograferte alt som ble sagt. Hørte de noen som kunne tenkes å bryte loven, ble foredragsholderen bragt til Møllergata 19 for avhør. Ikke sjelden endte det med bøter eller fengselsstraff. Under ett av Henrik Østbyes antimilitaristisk foredrag, rant det over for forsamlingen som taktfast ropte at politifolkene skulle kastes ut.87
Denne overvåkning var, som vi snart skal se, ikke utløst av Den sorte bandes kriminelle virksomhet, men hadde allerede startet før århundreskiftet som ledd i en stadig mer systematisk politisk forfølgelse av anarkister.
Anarkistpanikken
For å forstå denne overvåkningsvirksomheten, må vi gjøre en ekskurs inn i anarkistpanikkens epoke, med sine terroraksjoner, mytedannelser, provokasjoner og represjonstiltak og det som er blitt kalt «den første internasjonale krigen mot terror».88
Tiårene rundt århundreskiftet var en nervøs tid, med krigsrykter, kolonikappløp, industrialisering, urbanisering og en tiltagende internasjonalisme og modernisering som utfordret tradisjonelle trosforestillinger og samfunnsverdier. I storbyene levde det nyrike borgerskapet og de hensynsløst utbyttede og lutfattige industriarbeiderne side om side, noe som gjorde de enorme klasseforskjellene påtrengende og obskøne.89
I disse årene betraktet borgerne den fremvoksende arbeiderbevegelsen som en ulmende trussel det gjaldt for myndighetens voldsapparat å knuse raskest mulig. Mye som en reaksjon på den voldsomme represjonen som ble satt i gang mot arbeiderorganisering og streiker, begynte enkelte anarkister å forfekte det de kalte «handlingens propaganda». Denne skulle bestå i politisk eksemplariske aksjoner som kunne tjene som en katalysator for opprør og revolusjon. Resultatet ble en rekke attentater mot «bor¬ger¬skapets bastioner» og statsoverhoder. Blant de mest spektakulære var drapsforsøket på kong Umberto av Italia i 1897, drapet på keiserinne Elisabeth av Østerrike-Ungarn i 1898, drapet på ameri¬kanske presidenten William McKinley i 1901 og drapsforsøket på kong Leopold II av Belgia i 1902. Intet har imidlertid definert – og deformert – bilde av anarkismen mer enn «attentatenes tid» i Frankrike, årene fra 1892 til 1894 da enkelte anarkistisk inspirerte gjerningsmenn utførte flere spektakulære og dødelige bombeangrep.89
Av disse terroristene var det François Claudius Koen¬igstein, kjent som Ravachol, som i størst grad festet seg i folkebevisstheten. Han var en tidligere yrkeskriminell som i 1892 innledet en bombekampanje rettet mot representanter for det franske rettssystemet som hadde forfulgt og dømt anarkister. Etter å ha blitt angitt av en informant, ble han samme år arrestert, dømt til døden og giljotinert.90 Etter dette ble Ravachol et folkelig symbol på desperat opprør, og det ble komponert en rekke sanger til hans ære. Innenfor Fins de siècles dekadente bohemkretser ble han og hans like romantisert som et nærmest lusiferiske overmennesker. Denne fiksjonale anarkist-skikkelsen, drevet frem av et bunnløst samfunnshat som hans liv som deklassert intellektuell hadde skapt, dukker opp i adskillige romaner, også den norske forfatteren Øvre Richter Frichs bøker om den norske legen Jonas Fjeld og hans anarkistiske antagonister Francois Delma og Jaap van Huysman.91 En slik skikkelse har imidlertid intet dokumentarisk grunnlag, påpeker litteraturviteren Luc Boltanski. Den er metafysisk.92 Fra organisert anarkistisk hold ble romantiseringen som regel møtt med forakt. Den var et utslag av en borgerlig sentimentalisme «som nok kunne gi påvirkelige ungpiker og blasé fruer sensuelle rysninger, men som ikke hadde noe som helst å gjøre med den massenes frigjøringsbevegelse som anarkismen kan forårsake,» skriver den anarkistiske teoretikeren og organisatoren Errico Malatesta.93
Like fullt var den organiserte anarkismens holdning til terrorvirksomheten først preget av unnfallenhet. Selv om mange tok avstand fra terror av prinsipielle eller strategiske årsaker, gav den internasjonale anarkistkongressen i London i 1881 «handlingens propaganda» sin godkjennelse.94 Bevegelsens forgrunnsfigurer, som Peter Kropotkin og Emma Goldman, klarte heller ikke i begynnelsen tydelig å fordømme attentatsmenene, som de fremstilte som desperate og nærmest heroiske ofre for undertrykking og nød. Det tok omtrent et tiår før anarkistbevegelsen helt klart distanserte seg fra «handlingens propaganda», parallelt med at den tok en mer kollektivistisk og fagforeningsorientert retning.95
Likevel har forskningen vist at det var få og svake forbindelseslinjer mellom den organiserte anarkismen og attentatmennene. Flere historikere, som Butterworth og Bach Jensen, påpeker at terroristene bare i noen få tilfeller tilhørte en anarkistgruppe eller overhodet hadde medsammensvorne. I all hovedsak dreide det seg altså om isolerte individer, som på eget initiativ, inspirert av anarkistiske ideer, begikk handlingene. Som vi skal se, var noen av dem også utført av provokatører og politiagenter.
Siden ordet «anarkist» var blitt et samlebegrep for nesten alt assosiert med demonisk, samfunnstruende vold og terror, fikk anarkistene også skylden for en rekke attentater begått av andre, og også rene upolitiske volds- og vinningsforbrytelser. Denne tendensen kom også til syne i norsk presse når for eksempel mestertyven Elias Tønnesen blir tillagt anarkistiske motiver. «Det tør være, at hans Opfatning af Eiendomsretten er bragt i Ulage ved Læsning af socialistiske og anarkistiske Bøger,» forteller en fengselsvokter i et intervju.96
Ifølge Bach Jensens beregninger ble i perioden fra 1880 til 1914 omkring 160 mennesker drept og rundt fem hundre ble skadet som følge av anarkistiske attentater verden over – Tsarens Russland og de spesielle forholdene der unntatt.97 Antallet var altså langt mindre enn den paniske reaksjonen som fulgte skulle tilsi. Politiske attentater var i seg selv heller ikke så oppsiktsvekkende, siden de lenge hadde vært en del av det politiske liv i Europa. Representanter for andre ideologier – rojalister, republikanere og nasjonalister – hadde utført dem i langt større grad enn anarkistene. Likevel ble «anarkistene» – godt hjulpet av folkefantasien, den dekadente litteraturen, den nye løssalgspressen og anarkistbevegelsens manglende vilje til å ta klart avstand fra gjerningsmennene – nå selve symbolet på den overhengende demoniske trussel mot borgerskapets Belle Epoque-verden. Avisene ble fylt av sensasjonspregede beretninger om deres utallige ugjerninger og internasjonale komplotter. «Anarkistisk terrorisme var både en realitet og en illusjon,» konkluderer Bach Jensen. Ved å koble sammen en rekke ulike og helt uforbundene hendelser som ofte ikke hadde noe med anarkister å gjøre, «bidro avisene til å skape ‘myten’ om den anarkistisk terrorisme som et redselsfullt og mektig fenomen som feiet over verden».98
Bach Jensen angir noen samfunnsmessige endringer i perioden som la grunnlaget for myten og dens spredning. Den ble et globalt fenomen takket være de nye internasjonale båtforbindelsene, de store emigrasjonsbølgene fra Europa og det nye kommunikasjonsnettverket som billigere trykkemetoder og nye aviser beregnet på et massemarked skapte.
Konfrontert med disse samfunnsendringer og en stadig mer kompleks og sammenbunden verden, trengte det reformuvillige borgerskapet en forklaring på alt det som truet deres tilværelse. Dette førte til at ulike konspirasjonsteorier slo rot. De, tross alt, isolerte tilfellene av terror ble av mange tolket som bevis på en kommende koordinert revolusjon ledet av en hemmelig internasjonal kabal av anarkister. Samtidig florerte konspirasjonsforestillinger om frimurer-komplotter, ledet av satanistiske antirojalistiske og antiklerikale supermenn. I Russland utløste attentatet mot tsar Alexander II i 1881, begått av en representant for de revolusjonære populistene i «Folkets vilje», voldsomme antisemittiske pogromer tilskyndet av «De svarte hundre», en reaksjonær, utranasjonalistisk bevegelse. Det antisemittiske forestillingskomplekset som motiverte denne forfølgelsen fikk rett etter århundreskiftet skriftlige uttrykk i falskneriet Sions Vises Protokoller som kolporterte fantasien om den jødiske verdenssammensvergelsen.99 De ulike konspirasjonsforestillingene blandet seg og frembragte den ultimate samfunnstrussel: den jødiske anarkistiske frimurer, som gjennom terror og komplotter ville kaste «alle regjeringer ned i anarkiets avgrundshvirvel», som det heter i Sions Vises Protokoller.100
Den første krigen mot terror
«Handlingens propaganda» tok sikte på krisemaksimering, ettersom staten ville reagere stadig mer undertrykkende, noe som i sin tur ville bevisstgjøre massene og dermed øke støtten til anarkismen. Ironisk nok ønsket de ulike lands etterretningsorganisasjoner dette velkommen, siden de mente at slike terroraksjoner ville ha den motsatte effekt; de ville skremme opp befolkningen og skape støtte og legitimitet for stadig hardere represjonstiltak.
Under den «første krigen mot terror» var etterretningsorganisasjonene villige til å ta alle midler i bruk. De anarkistiske gruppene ble infiltrert av politiagenter og provokatører og gjenstand for ulike etterretningsorganisasjonenes mer eller mindre koordinerte manipulasjoner, anført av den russiske tsarens beryktede Okhrana og dens utenlandssjef Peter Rachkovsky.101 Noen av de publikasjonene som mest høylytt tok til orde for «handlingens propaganda» og som gav instruksjoner i bombeproduksjon var for eksempel i sin helhet finansiert av politiet.102 Forskning har avslørt at mange av den angivelige anarkistattentatene også var begått av provokatører og politiagenter for å gi myndighetene påskudd til å innføre drakoniske lover for å knuse arbeiderbevegelsen.103 Som den franske politiprefekten Louis Andrieux formulerte det: «Det er nødvendig at handlingen blir iverksatt for at represjonen skal bli mulig».104 Denne internasjonale subkulturen ble derfor «en floket knute av forfalskninger, provokasjoner, svart propaganda, forvillet idealisme og skrudde politiske allianser», som historikeren Alex Butterworth formulerer det.105 Den ble også skildret skjønnlitterært, blant annet i Joseph Conrads Secret Agent og i Gilbert K. Chestertons The Man Who was Thursday. I en artikkel oppsummerer Errico Malatesta situasjonen slik:
Da anarkismen begynte å få betydning i Frankrike, fikk politiet den strålende ideen, verdig den mest intrigante jesuitt, at de skulle bekjempe bevegelsen fra innsiden. Med dette i tankene sendte de agenter og provokatører ut blant anarkistene. Disse smykket seg med ultrarevolusjonære fraser og perverterte ideer som gjorde anarkismen til en grotesk forvrengning, diametralt motsatt av hva den i virkeligheten er. De grunnla aviser betalt av politiet og fremprovoserte sinnssyke og kriminelle handlinger som de så viste frem som anarkisme. De forledet og kompromitterte også naive og oppriktige unge mennesker, som de så arresterte, og, hjulpet av den borgerlige pressen, utstilte offentlig som representanter for anarkismen.106
Parallelt med etterretningsorganisasjonenes infiltrasjoner og provokasjoner, arbeidet rettsvitenskapen for å patologisere anarkismen. Den fremste var den italienske medisineren Cesare Lombroso, grunnlegger av kriminalantropologien. Han mente at kriminalitet var en medfødt tilbøyelighet og at L’Uomo Delinquente kunne gjenkjennes på sine fysiske attributter, blant annet hodeformen. I 1891 utgav han en studie av anarkistenes fysiognomi hvor han konkluderer at den er et resultat av medfødte fysio-psykologiske avvik og at bevegelsen for det meste bestod av kriminelle og gale.107 Hans beskrivelse av anarkistens fysiologi ble snart plukket opp av populærlitteraturen og var med på å forme bildet av ham som et monster med ansiktstrekk deformert av medfødt galskap.
Anarkisttraktaten
Anarkistpanikken ledet til at det i november 1898 ble avholdt en internasjonal anti-anarkistisk konferanse i Roma, hvor juristen Harald Smedal, senere statsadvokat i Kristiania i 1898, deltok på vegne av den norske regjeringen.108 Selv om kongressen i første omgang ikke besluttet noen konkrete koordinerte tiltak, fortsatte det hemmelige diplomatiske arbeidet for å få i stand et mer forpliktende samarbeid. I 1903 ble det så fremlagt et tysk-russisk forslag om et slikt internasjonalt samarbeid, og året etter undertegnet Norge-Sverige, sammen med en rekke andre europeiske stater – hvorav de mest repressive regimene, som Russland og Tyrkia – en hemmelig traktat.109 Denne forpliktet landene til å utvise utenlandske anarkister til sitt hjemland og til å opprette et særskilt politikontor for å samle opplysninger om anarkister. Den innhentede informasjonen skulle så oversendes samarbeidende politimyndigheter. Traktaten fikk altså betydelige konsekvenser for det norske politiets virksomhet.
Allerede like etter Romakonferansen iverksatte Kristianiapolitiet «visse forholdsregler», og etter at traktaten var undertegnet, opprettet man et sentralbyrå for anarkistovervåkning ved Kristiania Politikammer.110 To betjenter ved oppdagelsesavdelingen, Redvald Larsen og Waldemar Hansen, fikk hovedansvaret. Som ledd i arbeidet tok disse anarkistjegerne i bruk sine respektive avdelinger. For Larsens del, et fremmedkontor som var etablert i forbindelse med fremmedloven av 1901 som bestemte at alle som gav utlendinger losji, hadde registrerings- og meldingsplikt.111 For Waldemar Hansens del, politiets identifiseringssentral, opprettet i 1906, hvor han tok i bruk den nyeste identifikasjonsmetode daktyloskopi, fingeravtrykk i arbeidet.112 For å lette identifiseringsarbeidet, fikk man fra Frankrike tilsendt en fotosamling over kjente anarkister.113 Anarkistjakten førte til et langt mer omfattende internasjonalt politisamarbeid enn tidligere. Fra å ha måtte gå veien om justis- og utenriksministerier, begynte politiet etter 1898 å kommunisere direkte med hverandre. Det er hevet over tvil, «at registreringen av anarkister hadde spilt en viktig rolle, både for å fremskynde og koordinere en teknologisk og kommunikasjonsmessig utvikling, som kanskje uansett ville ha funnet sted, men da i et helt annet tempo,» konkluderer historiker Jonas Bals.114
Roma-konferansen og arbeidet frem mot anarkisttraktaten fikk også konsekvenser for det norske straffelovsarbeidet. Det kan man tydelig se i en juridisk betenkning om «Anarkisme og strafferet» forfattet av den senere justisminister og statsminister professor juris Francis Hagerup, som rundt århundreskiftet satt i kommisjonen for revisjon av straffeloven. Her innleder han med en advarsel mot anarkismens «blodige Spøgelse» som «i Mangel af paa én Gang at kunne sprænge hele det ordnede Samfund i Luften, foreløpig nøier sig med at udsprede Død og Ødelæggelse saa langt den enkeltes Arm naar.115 Problemet, slik Hagerup ser det, er at lovverket i for liten grad rammer anarkistiske holdninger, men bare forbryterske handlinger og oppfordring til disse. Han har mener imidlertid at en revisjon av Straffelovens § 140 vil kunne endre på dette.116 Han tar også til orde for å anvende allerede eksisterende lovbestemmelser for å kriminalisere anarkistiske organisasjoner som «statsfiendtlige komplotter». Hagerup oppfordrer også til en «kosmopolitisk Solidaritet i Kampen mod Anarkismen», men skal denne gjøres effektiv, må man oppheve skrankene mot å utlevere individer til en fremmed stat der de vil bli rettsforfulgt for sine meninger skyld. Derfor, avslutter han, har man i den senere tid «mere og mere kommet bort fra «den Opfatning at de anarkistiske Forbrydelser kan tillægges nogen politisk Karakter». Her hadde han støtte i Lombroso og tidens øvrige rettsantropologi som hevdet at anarkismen var et medfødt patologisk avvik. Da Hagerups forslag ble innarbeidet i straffeloven, gjorde dette overvåkning og represjon lettere. Nå kriminaliserte straffelovens ikke bare oppfordring til en straffbar handling, men også «forherligelse av en sådan handling». Hagerups påstand om at anarkistenes handlinger ikke kunne tillegges noen «politisk karakter» la også grunnlaget for på en lovformelig måte å oppheve asylretten for alle som forfektet anarkistiske synspunkter.
I 1903 hadde utenlandske etterretningsrapporter ført til at Larsen og Hansen satte i gang en intensiv overvåkning av den amerikanske anarkisten Voltairine de Claire da hun var på rekonvalesentopphold i Norge. Det ble nemlig antatt at hun ville forsøke å drepe keiser Wilhelm under hans sommerbesøk i vestlandsfjordene.117 Tre år senere rykket de ut igjen med et stort politioppbud for å forhindre at utenlandske anarkister sprengte Nidarosdomen i luften under Kong Haakons signing. Det var «god grunn til engstelse og uro», vedholder Larsen flere år senere, selv om begge rapporter snart viste seg å være rene skrekkfantasier.118
Hvor omfattende overvåkningsvirksomheten og den internasjonale rapporteringen fra norske politimyndigheters side var, er ikke undersøkt. Jonas Bals har imidlertid gjennomgått 539 rapporter om anarkister i danske politiarkiver, og det er interessant å merke seg at i ingen av dem meldes det om funn av eksplosiver, våpen eller attentatplaner.119 Sikkert er det at også i Norge ble de innskjerpede bestemmelsene i straffeloven, og også Fremmedloven, effektivt brukt til politisk represjon. Mellom 1901 og 1914 ble det fattet totalt 4 269 utvisningsvedtak, hvorav en ikke ubetydelig del var utenlandske anarkister og svenske ungsosialister.120 «Jeg tror ikke bevægelsen vilde ha faat noget holdepunkt her i landet, hvis ikke de svenske ungsocialister hadde drevet sin agitation her. Vi har jo søkt at utvise saa mange av dem som mulig fra landet. Men der er stadig kommet nye til,» klager opdagelsessjef Mossin.121 Derfor tydde man også til løsgjengerloven, når andre bestemmelser ikke kunne komme til anvendelse. For brudd på denne loven kunne man anbringes i tvangsarbeidshus i opptil atten måneder, eller for utlendingers del, straks utvises av landet.
Den sorte bande rulles opp
Da politiet på vårparten 1909 begynte sin etterforskningen av Den sorte bande, var det anarkistjegeren Redvald Larsen som ledet arbeidet.122 Selv om han nå stod overfor en serie innbrudd som måtte oppklares, må politiets intense og ressurskrevende etterforskning også forklares på bakgrunn av anarkistpanikken og anarkistraktaten. Da er det også forståelig at det gikk Redvald Larsen og anarkistbyrået hus forbi at hverken ungsosialistene generelt eller Den sorte bande spesielt oppfordret til eller planla attentater. For ham og hele politikorpset fremstod de, i hvert fall potensielt, som bombemenn a la Ravachol. Oppdagelsessjef Mossin hevder at det var en stor feil at man først tilla den ungsosialistiske virksomheten liten betydning. De ikke er forbrytere i vanlig forstand, men likevel farlige siden de «lyder sine egne lover» og av sine ledere er blitt så «opfanatisert», at de ikke «vilde sky nogetsomhelst for at tjene sin ‘sak’,» slår han fast.123
Etter at flere forhør med Julin ikke hadde ledet til anholdelse, kom det endelige gjennombruddet i etterforskningen natten til den 23. juni. To politibetjenter – som neppe helt tilfeldig befant seg i nærheten av Henrik Østbys bopel i Økernveien – så da lys og hørte skarpe smell fra et jorde i nærheten. Her påtraff de Georg Julin, Sigurd Østbye og svensken Fritz Hugo Petterson mens de skjøt på blink med en revolver. De ble raskt overmannet og innbragt til politistasjonen.
Under forhørene la Redvald Larsen sterkt press på Julin for å tvinge frem en tilståelse. Det var bedre for ham å sitte en stund på Botsfengselet, mente Larsen, enn å lide atten måneders tukthusstraff for løsgjengeri. Stilt overfor denne trusselen valgt Julin ikke bare å tilstå innbruddene, men impliserte også sine medsammensvorne i Den sorte bande, inkludert Henrik Østbye. Alle ble derfor etter tur innkalt til forhør.124
Da den borgerlige pressen fikk nyheten om arrestasjonene, ble dette oppfattet som det endelige beviset på ungsosialismens avskyelighet. «Den ungsocialistiske Virksomhed har ikke mere med Socialpolitik at gjøre end Elias Tønnesen,» slår Aftenposten fast. «Der er ingen Grund til at behandle disse Ungsocialister med nogensomhelst Hensynsfuldhed. En stor Del af dem er ganske simpelt Lazzaroner, Forbryderspirer og degenererede Individer.»125 Reaksjonene var nesten like sterke i den sosialdemokratiske pressen. Der hadde den sentrale arbeiderpartimannen og medstifteren av det sosialdemokratiske ungdomsforbundet advokat Michael Puntervold allerede flere ganger rykket ut med oppsiktsvekkende detaljert informasjon om disse «forbryterne forkledd som sosialister».
I Norges Ungsocialistiske Forbunds ledelse var forbitrelsen stor. Her oppfattet man dette som nok et forsøk fra Arbeiderpartiets ledelse på å diskreditere dem. Og nå brukte de til og med kontakter i det forhatte politiet, som i lang tid hadde overvåket og trakassert dem. Samme dag som Georg Julin, Sigurd Østbye og Fritz Hugo Petterson ble fremstilt for fengsling, arrangerte det ungsosialisiske forbundet derfor et møte i Folket Hus, hvor deres fremste retoriker Fritjof Werenskjold skulle sette «forræderen» Puntervold på plass.126 «Michael Puntervold beviste kun, at de paastande, som han havde udslynget mod den ungsocialistiske bevægelse, kunde han ikke bevise, og det der fremførtes som forsvar var nærmest en fiasko,» heter det i deres referatet fra møtet.127
Likevel var det noe som skurret. Det var åpenbart at Puntervold hadde fått opplysninger fra oppdagelsespolitiet om innbruddet i Skredderforbundet som styrket mistanken mot Henrik Østbye. Selv om ungsosialistene utad sluttet rekkene, slo nå samholdet sprekker. Allerede da sentralkomiteen hadde møte den 19. juli – hvor Østbye ikke selv var til stede – hadde hans suppleant til lederstillingen Carl Johannesen spurt hva de skulle gjøre med anklagene i Social-Demokraten. Under debattmøtet på Folkets Hus fremkom flere ubehagelige opplysninger, og på neste møte, hvor Østbye heller ikke var med, ble det fremmet et forslag om å stryke ham som medlem av sentralkomiteen. Kompromissvedtaket var at man henstilte til Østbye å trekke seg. Så skjedde ikke. På møtet den 2. august ble Østbye rasende da han hørte forslaget. Da gikk han heller ut av hele bevegelsen. «Men det må da være sammenheng mellom liv og lære,» mente Storm-redaktør Henrik Lone. Til dette svarte Østbye at Den sorte bandes virksomhet bare hadde gavnet bevegelsen. Da han ble bedt om å bevise dette, mistet han helt besinnelsen og erklærte at han nå ville trekke seg helt ut. «Det nytter ikke at tale for treskaller,» skrek han og forlot møtet.128
I begynnelsen av oktober 1909 ble seks medlemmer av Den sorte bande – Georg Julin, de tre brødrene Østbye, samt Victor Thiblin og Fritz Hugo Petterson – dømt i Forhørsretten. Hovedmannen Georg Julin, som i forhør hadde tilstått både bomben utenfor Justisbygningen og et dusin større og mindre tyverier og innbrudd, inkludert i Folkets Hus og Lysaker Kjemiske Fabrikk, fikk den hardeste dommen på tre år. Hans tilståelser veide ikke særlig tungt i forhold til den «utrolige frækhet og ihærdigheten i hans forbryderske forsæt». De andre fikk straffer på fra ett år til 21 dagers fengsel.129 Bare Julin godtok dommen, og i desember 1909 kom saken opp for lagmannsretten. Der holdt både Henrik og Karl Østbye flammende forsvarstaler hvor de hevdet at Julin var presset av politiet til å implisere dem. De proklamerte også at hele saken var et resultat av politiets langvarige politisk forfølgelse av ungsosialistene.130 Retten vendte det døve øret til og skjerpet Henrik Østbyes dom til ett og et halvt års fengsel, selv om det ikke kunne bevises at han hadde vært direkte involvert i annet enn innbruddet på Lysaker. Hans bror Karl fikk på grunn av sine «overordentlig samfundsfarlige forbrydelser» hele to år bak Botsfengselets murer, mens Sigurd fikk ett og et halvt år. For Victor Thiblin og Fritz Hugo Petterson lød dommen på respektive 120 og 20 dagers fengsel og deretter deportering til Sverige.131 Ernst Hilmar Köpper hadde allerede sonet sin dom for deltagelse i bombeattentatet mot Justisbygningen og var for lengst kastet ut av landet.132
Etter dommen finnes det ikke spor av Henrik Østbye i norsk arbeiderbevegelse. Hans yngre brødre, Georg Julin og resten av Den sorte bande forsvant også. I 1924 dukker imidlertid Julin nok en gang opp i avisspaltene i forbindelse med sprengningen av et pengeskap hos en fiskehandler, men denne gang i selskap med en gjeng notoriske yrkeskriminelle.133 Den politiske begrunnelsen for virksomheten var nå forlatt. Mentaliteten han som unggutt var blitt innpodet på Bastøy hadde tatt over.
Avslutning
Den sorte bandes illegalistiske virksomhet er ganske unik i norsk politisk historie, men deres politiske oppfatninger er slett ikke det. Særlig gjennom ungsosialismen fikk antiautoritære, antistatlige og antiparlamentariske strømninger en betydelig innflytelse i norsk arbeiderbevegelse i tiårene rundt forrige århundreskifte. Denne ungsosialismen hentet i stor grad inspirasjon fra Sverige. Dessverre har både de generelle historiske fremstillingene av norsk arbeiderbevegelse og den begrensede forskningen som er gjort på norsk ungsosialisme vært preget av metodologisk nasjonalisme, hvor denne tette forbindelsen bare er overflatisk behandlet.134 Selv om heller ikke denne artikkelen aspirerer til dette, er det klart at et mer fullstendig bilde av norsk ungsosialisme kun kan skapes ved å skrive en «sammenfiltret» historie hvor svenskegrensen i liten grad representerte et revevant skille.
En slik forskning er viktig også fordi denne strømningen fikk langvarig virkning innen norsk arbeiderbevegelse. Den reformistiske delen av det sosialdemokratene partiet benyttet i første omgang Den sorte bandes eskapader for å skandalisere den nye ungsosialistiske forbundet, men også venstrefløyen i eget parti. Likevel vant de ikke denne kampen, ettersom ideene fra ungsosialismen i stor grad preget Martin Tranmæl og hans fagopposisjon som like etterpå vant frem og fikk prege Arbeiderpartiets politikk i mange år fremover. Noen av medlemmene av Norges Ungsosialistiske Forbund fulgte derfor Tranmæl og sluttet seg til Arbeiderpartiet, men hovedparten forble tro mot sine antiparlamentariske idealer. Noen år senere dannet de Norges Syndikalistiske Federation, som eksisterte helt frem til midten av 1960-tallet.135 I dag er syndikalismen, gjennom Svenska Arbetar-Centralen (SAC), fortsatt en livskraftig bevegelse i vårt naboland.
Retter vi blikket mot politiet, oppdager vi også ukjente sammenhenger og internasjonal kontekster. Det viser seg at etterforskningen av Den sorte bande ikke begrenset seg til deres kriminelle aktiviteter, men også var del av en politisk motivert forfølgelse. Historieskrivningen om norske myndigheters overvåkningsvirksomhet har til nå startet med jakten på utenlandske agenter under Den første verdenskrig.136 Fortellingen om Den sorte bande viser imidlertid at den begynte minst to tiår tidligere og markerer starten på en politisk overvåkning av venstresiden som i hvert fall varte gjennom hele den kalde krigen. Politiinnsatsen var også del av en internasjonalt koordinert overvåkning og represjon. Det internasjonale politisamarbeidet som startet under anarkistpanikken la faktisk grunnlaget for Interpol, den internasjonale politiorganisasjonen som ble etablert i 1923.137
Mentaliteten som formet myndighetenes virksomhet under anarkistpanikken preger også til en viss grad det internasjonale etterretningssamarbeidet i dag. Når myndighetene blir grepet av moralsk panikk, kan dette lett få dem til å forsvare kraftige innskrenkninger i borgernes rettigheter. Dette har også skjedd i kjølvannet av den islamistiske terroren i vår egen tid, da vestlige stater valgte å tilsidesette lov og rett, ytringsfrihet og menneskerettigheter.
I 2005, etter bombeaksjonen mot Londons undergrunnssystem, sa landets innenriksminister at man burde lære av erfaringene fra «den første krigen mot terror», den som ble ført mot anarkistene rundt forrige århundreskifte.138 Og man kan jo på et vis være enig: Under anarkistjakten brukte, overdrev og konstruere myndighetene en terrorfare for å kunne forfølge andre politiske mål, nemlig undertrykkelsen av arbeiderbevegelsen. Man burde derfor studere hva anarkistpanikken ledet til av utilbørlig overvåkning, provokasjoner og overgrep for å unngå at dette skal gjenta seg i dag. En slik fristelse eksisterer nemlig fortsatt og kan være en større fare for demokratiet enn det man angivelig vil bekjempe.